Hentereise i Kina 2005


Etter mye frem og tilbake ble det endelig vår tur til å dra.
Har lagt ut reisebeskrivelsene og har nå stokket dem om i kronologisk rekkefølge for nye lesere


Første økt - Beijing

Avreisen fra Bodø/Oslo via København og til Beijing gikk greit, selv om det ble en ganske lang tur med litt for lite søvn. Ankomstdagen (fredag) ble derfor en rolig hvilekroppenpåhotelletdag.  Deretter fulgte to dagers sightseeing med Sommerpalasset, Silkefabrikken og Himmeltempelet på lørdag, samt Den Himmelske Freds plass og Den Forbudte By på søndag. 

(Bilder fra Beijing følger om litt.  Har ikke båndbredde til å legge ut særlig store bilder, dessverre.)

Etter lunsj søndag bar det til flyplassen for avreise til Wuhan


Andre økt - Wuhan

Fire veldig spente blad Eiring måtte vente lenge og vel på flyplassen før en forsinket avreise til Wuhan.  Resten av familiene i gruppa vår dro til Hunan-provinsen, så vi var de eneste som skulle til Wuhan.  Men vi kom da omsider frem, og ble som lovet møtt av guiden vår "Frank" som ønsket oss velkommen på ulastelig engelsk, og svor på at hans eneste formål de neste dagene var å vise oss Wuhans fortreffeligheter og ta veldig godt vare på oss på alle vis.

Deretter begynte det å ryke av motoren på minibussen, så vi måtte evakuere ved veikanten....

Heldigvis visste sjåføren råd, og fikk fikset lekkasjen fra varmeapparatet (teip & tyggis vil jeg tro) så vi kom oss omsider til hotellet, hvor vi fikk oss middag vel vitende om at det sannsynligvis var den siste middagen med bare fire familiemedlemmer til bords.  (En noe alvorlig gjeng, må sies.  Men vi var ganske trøtte!)

 

Kinesiske trafikkregler

Dette er et meget intrikat og uortodoks kapittel av kinesisk kultur.  Litt sånn som i filmen Figth Club:  "The first rule of Chinese traffic is:  There are no rules!"  "The second rule of Chinese traffic is:  There are no rules!"

For de av dere som har reist litt, tenk at man slår sammen Italiensk, Portugisisk og Gresk trafikkultur og ganger med pi.  Trafikkbildet er et forvirrende sammensurium av busser, biler, motorsykler, mopeder, syklister og fotgjengere - i alle retninger samtidig!

Fotgjengerfelt, for eksempel, er det mange av.  Men det er øyensynlig ingen vikeplikt for dem - grønn mann eller ikke grønn mann.  Dermed er det heller ingen fotgjengere som gidder å bruke dem, så de strener rett over firefelts hovedveier i hopetall, klatrende over midtrabatter, hoppende frem fra trafikkskilt, eller smygende ut fra ulovlig parkerte varebiler langs veien.

I går hadde vi en skikkelig dreven sjåfør.  På vei inn mot en rundkjøring, hvor vi egentlig skulle kjøre en hel runde og returnere i motsatt kjørebane, fant han det selvsagt uhensiktsmessig å bry all trafikken inne i rundkjøringen med sin tilstedeværelse.  I stedet sneide han en syklist, vrengte drosjen hardt til venstre, kjørte på langs over fotgjengerfeltet foran rundkjøringen, tråklet seg mellom en barnevogn og to fruer på handletur og kjørte resolutt ut i veibanen igjen.  (Han fløytet selvsagt kontinuerlig under hele manøveren).

Fløytingen er jo et kapittel for seg.  I begynnelsen høres det ganske kaotisk ut, alle fløyter på alle hele tiden, men etterhvert trer det frem et mønster og etter snart en uke i landet har jeg kommet frem til at det egentlig koker ned til to distinkte signaler.  Det første, som regel to korte tut (kan involvere flere avhengig av situasjonen) betyr rett og slett:  "Jeg er her jeg òg".  Benyttes gjerne god tid i forkant av en potensiell konflikt.  Det andre, i hovedsak ett skikkelig HONK! kan oversettes med "Ikke prøv deg!".  Dette kommer som regel når en medtrafikant ikke har tatt notis av første advarsel, og prøver å kutte inn i samme luke som deg ved feltskifte.

Og når vi snakker om feltskifte; her i landet er veimerking mer å regne som en mild anmodning, enn et krav om plassering i veibanen.  Mye lik Niels Bohrs atommodells plassering av elektroner i en fast bane rundt atomkjernen, som jo i beste fall er en grov forenkling av sannheten.  Så på en tradisjonell trefelts vei i sentrum av Wuhan finner man stort sett minst fire rader av kjøretøy, i tillegg til de allestedsnærværende, tråklende mopeder og syklister.  Skjønt rader og rader, det er jo her snakk om at ingen av kjøretøyene egentlig er der de ønsker å være, så hele stimen yrer og vingler fra venstre til høyre og tilbake i håp om at den neste "køen" er den som går fortest.  - Og innimellom alt dette kryssmanøvrerer tohjulingene, mens fotgjengerne virrer på tvers.  Så da har dere et lite bilde av Kinesisk trafikkultur.  Velbekomme!

   

Wuhan og hotell Mayflower

Wuhan er en stor by med 8,3 millioner innbyggere i tre bydeler som opprinnelig var tre separate byer; Wucheng, Hanchou og Hanang.  Det er en syk miks av falleferdige murblokker med klestørken utenpå, vegg i vegg med nye, himmelragende kontorbygg og hoteller i glass og stål.

Hotell Mayflower (Best Western) er et meget standsmessig hotell, med store luftige rom, romslige bad med både badekar og dusjhjørne, panoramavinduer med ganske drøy utsikt og med frokost- og middagsbuffét som ikke står tilbake for noe hotell jeg har besøkt.

Det er veldig rent og ordentlig, og de sikkert over hundre ansatte er veldig serviceinnstilte.  Men man blir jo litt lurt av engelsknivået.  De fleste hilser pent på plettfri engelsk, snakker hele setninger meget godt, og nikker forståelsesfullt når man spør dem om noe på engelsk - før de unnskylder seg pent, og løper for å hente sin nærmeste overordnede. M.a.o. de fleste skjønner ikke bæret.  De kan snakke litt engelsk, de kan lese engelsk, men de skjønner ikke et kvidder av normal muntlig engelsk ut over standardfrasene.

Dette gjelder også i butikkene.  Løsningen (sjefen er som regel heller ikke til særlig hjelp) er ofte tilfeldig forbipasserende kunder/besøkende som velvillig trår inn som simultanoversettere.  Kineserne er stort sett veldig hyggelige og hjelpsomme. 


21. februar: D - dag

Så kom selve dagen!

En nervøs frokost, før guiden hentet oss kl 0930 og kjørte til Adopsjonskontoret i Wuhan.  Bilen fra Huang Mei var forsinket pga trafikkork, så vi ventet en god stund mens vi gikk gjennom diverse papirer.  (Det er ganske mye papirarbeid i løpet av en adopsjonsprosess).  En tysk gruppe på fire familier + et kinesisk ektepar fikk overlevert sine nye barn i naborommet.  Det var noe "graat og tænders gnidsel" der inne, og nervene våre steg i takt med desibelnivået fra naboene.

Endelig, ca kl. 1030, kom kortesjen inn.  To mannlige representanter fra barnehjemmet i Huang Mei, en kvinnelig adopsjonsfunksjonær, og lille Mei Fu Meng.  Et sterkt øyeblikk!

Ingrid tok henne på fanget, og hun begynte øyeblikkelig å bælskrike - høyt!

Jeg prøvde å få så mye informasjon om spisevaner, søvnvaner, oppvekstdetaljer som jeg kunne fra barnehjemsbestyreren, mens Ingrid fortvilet prøvde å roe ned den lille sinnataggen vår.  Kakofonien fra naborommet var nå erstattet av en øredøvende stillhet, etter at de andre familiene hadde dratt, så nå bar lille Tale hele showet alene.  Og det greide hun forsåvidt bra!

Hun roet seg ned litt i bilen på vei tilbake til hotellet, men fortsatte å skrike inne på hotellrommet, mens vi badet henne grundig, og byttet til nyinnkjøpte gevanter.  Etterhvert gikk gråten over til stilltiende, mistroisk skuling.  Ranglen vi hadde med ble holdt i et fast grep, mens den lodne, myke lille kaninen ble blankt avvist - stakkar!

Ikke før vi tok frem det lille fotoalbumet vi fikk fra barnehjemsbestyreren, kom et lite smil frem.  Tale ble nå veldig ivrig gestikulerende, og bladde fornøyd i albumet hvor hennes egen blendende kontrafei smilte tilbake fra hver eneste nye side.  (Glimrende tiltak!  All honnør til barnehjemmet for denne.)

Gradvis kom humøret tilbake til normalen, og vi unnet oss en liten tur ut (måtte kjøpe en liten vogn, fordi Tale er litt større enn vi hadde trodd, og var veldig tung å bære i den altfor lite passelige BabyBjørn bæreselen).

Middagen forløp i sin helhet som en drøm, med smil og latter og nysgjerrige barnefingre som strødde barnegrøt , riskorn og små vannmelonbiter over hele seg, mens hun villig vekk delte ut smaksprøver til oss andre.

Litt avsluttende lek på hotellets lekerom, før vi tuslet opp på rommet for kveldsstell.  En trøtt og sliten.liten jente begynte å gråte da pyjamasen kom på, men noen trøstende ord fra sin nye mamma og pappa, en nattasang og litt tåteflaskevann gjorde underverker, og i løpet av 8-10 minutter sovnet hun.  Vår lille engel sover, og det ser ut som om vi alle er tilgitt, til og med den lodne, myke lille kaninen.

Mer i morgen - god natt!


22. februar: Dag 2

I natt våknet hun rundt midnatt, og gråt litt, men roet seg etterhvert.  Deretter lå hun våken i barnesenga og bare så på oss, mens hun plukket på Voksiposen, sengestolpene, putevaret og pysjen og sparket seg ut av posen et par ganger.  Klokka ble nesten ett før hun omsider sovnet, og kl. 0720 startet vår første hele dag sammen med Tale med et vræl.

Vi pakket hele familien opp i dobbeltsenga, og byttet på å holde henne.  Dvs. Ingrid og jeg fikk lov, men Ebba og Børge var visst ennå litt skumle.

Det varte ikke så lenge.  Frokosten gikk greit og Tale kom litt mer i varmen.  Etter frokost dro vi tilbake til adopsjonskontoret for å fylle ut de siste skjemaene, og bli intervjuet av den lokale representanten for det statlige kinesiske adopsjonsregimet.

Litt "dobbeltarbeid" har det vært.  Alle papirer og søknadsskjema har jo vært oversatt til kinesisk og oversendt til Kina på forhånd, men likevel må vi skrive de samme opplysningene i nye søknader, og vise de originale norske papirene til de lokale adopsjonsmyndigheter her.  Ikke det at jeg skjønner hva de skal med originale norske papirer. For alt de vet kunne jeg ha gitt dem ferdigattesten på huset mitt, istedetfor en adopsjonsattest. Dem om det.

Mens vi holdt på å avslutte seansen, ble Tale veldig grinete.  Proffepappa tok henne resolutt opp og kjørte vuggetrikset et minutts tid, og voilà - lille Tale forsvant fort inn i drømmeland akkurat tidsnok til formiddagshvilen. Men dengang ei.  Det var nemlig planlagt fotosession, hvor de nybakte foreldre og den håpefulle foreviges til adopsjonsmyndighetenes og barnehjemmets arkiv.  Vi måtte pent vekke Tale opp igjen, ta et lite flatterende bilde av suretrynet hennes, og den neste halvtimen var det stort sett jamring og ufred.  Men sovne igjen?   Not!

Etterpå dro vi på McDonalds for å feire med skikkelig vestlig lunsj.  At Mac'ern var i det største og flotteste kjøpesenteret i Wuhan var jo ingen ulempe for enkelte av familiens medlemmer.  Nok en hårreisende taxitur senere var vi tilbake på hotellet, for litt kvalitetstid på rommet.

Middag kl 18, lett gåtrening fra 19 til 1930, kveldsstell og marsj i seng kl 20.  Kl. 20:05 sover hun.  Pappa har førstelinje support i natt.  Det kan jo bli morsomt.

 

23. februar: Dag 3

En rolig natt, i alle fall for Yngves vedkommende, som hadde førstelinjesupport.  Som kjent snakker vi her om en meget kapabel sover, så hvorvidt det har vært noe barnegråt eller ikke er vanskelig å si.  Vi lar tvilen komme Tale til gode.  Vi har som dere kanskje skjønner to hotellrom, et gutterom og et jenterom.  Det er barneseng på begge rommene, slik at Tale kan sove litt hos hver.

Det eneste som er sikkert er at Børge hadde en litt urolig natt, så han var noe morragretten da Tale vekket oss med litt lett barnegråt ca 0730. Men så fikk hun komme opp i senga vår, og da roet hun seg ned og sov nesten en time til (litt av og på, men stort sett sov hun).  Så da sto vi opp og gikk for å ta et morgenbad før vi ruslet ned til frokosten

I dag var det avslutning av Vår-festen, dvs. den forlengede feiringen av Kinesisk nyttår.  Tradisjonen tro skal det danses en løvedans for å bringe styrke og hell i det nye året (eller kanskje det var godt vær, eller god avling, jeg husker ikke helt.).
Det var i alle fall en flott oppvisning med høylydte trommer og cymbaler som akkompagnement.

Vi bestemte oss for å ta det med ro i dag, og bare slække på hotellet.  Tale fikk en solid formiddagslur på 1,5 time, og sannelig var det ikke straks på tide med lunsj.  Du verden som tiden går.

Etterpå var vi en liten spasertur i nabolaget, og jeg tok et lite videoklipp for å illustrere den arkitektoniske sidan av Wuhan City.  Jeg har ikke noe redigeringsprogram for video, og får ikke gjort noe med format eller størrelse på klippet, så jeg kan bare håpe at det har blitt lastet opp i løpet av natten.  Klippet ligger lenket fra kapittelet om Wuhan.

Og så sannelig, ikke før var vi kommet tilbake igjen, så var det på tide med litt middag!  Jammen flaks at vi rakk tilbake i tide.

Begynner å få inn rytmen nå, skal vi se.... altså:  Stå opp, spise, sove, spise, gå en tur (sove litt?), spise, sove.  Vent litt!  Glemte jeg spise?  Nei, det tok jeg med.  Hvor var jeg?   Jo, vi hadde spist, altså var det tid for å sove!

Igjen med forbehold om at nettforbindelsen ikke kneler helt i løpet av nattas overføring, prøver jeg å legge ut en liten videosnutt fra kveldsstellet.


24. februar

En rolig natt, etterfulgt av en rolig dag.  Vi hadde egentlig avtalt med guiden å dra på sightseeing i dag kl 10:00, men kom oss ikke ordentlig i gang i morges, så da klokka ble 10 satt vi fortsatt ved frokostbordet.  Vi har også funnet ut at Tale gjerne tar seg en formiddagslur, rundt 11:30 så vi valgte en delt løsning ved at jentene ble igjen på hotellet, mens jeg og Børge dro på guttetur.

Vi ba guiden om å kjøre oss til et sted med "computer stuff" som Børge så ypperlig uttrykte det.  Og etter ca et kvarters kjøring kom vi til et sted med vegg-i-vegg med databutikker langs et mer enn 1 km langt stykke veistrekning.  Der var det mye snadder for oss teknofile.  Vi tilbragte to og en halv formiddagstime i et eldorado av pc'er, mp3-spillere, kameraer, duppeditter, dingser, teknomikk, gadgets og annet morsomt "computer stuff".  Deretter fant vi et digert kjøpesenter hvor vi ruslet rundt litt og lette forgjeves etter T-skjorter til far, men endte opp i 6. etasje som var en gigantisk kinesisk "tapas"-kafé.  Et morsomt konsept hvor vi fikk en slags bong med bordnummer, ruslet rundt og pekte på det vi ville ha i 8 forskjellige kjøkkenavdelinger. Betjeningen noterte på bongen og vi gikk videre til neste, inntil vi var fornøyde og returnerte til bordet, hvor alt vi hadde pekt ut var blitt levert fortløpende.  Godt og billig!

Mens vi var borte hadde jentene kost seg på hotellet, Tale hadde sovnet på slaget 12 og putret rolig i sprinkelsenga i 90 minutter.  Bare fryd i gammen. Da vi kom tilbake ble det en liten kamp om oppmerksomhet mellom de to "storungan".

Senere kom guiden, Frank, susende inn på hotellet og sa at vi måtte skynde oss for å ta passbilder av Tale.  Jada!  Dermed pakket vi på kjeledressen, tørkleet, lua, votter og sko, og kjente ikke dritlukta før vi var kommet i heisen!  Tilbake på rommet, frem med stelleveska, og til å skrelle av alle lagene med klær, bytte bleien, og så hele regla på igjen. Jeg hadde jo helt glemt Murphys tredje tilleggslov.

Jeg har jo i tre dager nå fortvilet forsøkt å få tatt et bilde av Tale når hun smiler eller ler, noe som ikke har vært helt enkelt. Situasjonen er jo veldig ny, hun er ikke helt trygg ennå, og smilene hittil har kommet som veldig korte glimt.  En dårlig kombinasjon når man bruker digitalkamera, som jo gjerne bruker et par sekunder på å reagere når man trykker på knappen.  Så da har vi "juksa litt" og tydd til lett kiling og andre skitne knep.
Men i dag har hun vært i merkbart bedre lune, og de seks små babytennene har fått luftet seg både titt og ofte.  Så vi tar de små signalene med glede, og skynder oss langsomt.

Det er litt færre bilder i dag, av den enkle grunn at "fotografen" har vært alene på shopping mye av dagen.  Og jeg orker ikke gjentakelse av gårdagens upload av 6+9Mb med videoklipp.  (Jeg tror nok at jeg holdt på å ta knekken på Kinas samlede båndbredde deler av dagen). Så i dag tenkte jeg å dele med dere den deilige lyden av en baby som sovner.  Natta!


25. februar

Vi hadde avtalt at Frank skulle hente oss på slaget 10:00 for å dra på "sightseeing". Og siden morrastellet tar litt mer tid enn vi er vante med, så ble det jammen travelt på morgenkvisten, men 10:04 var vi avgårde.  Men først måtte vi innom Notarius Publikus for å hente noen dokumenter som vi skal ta med tilbake til Beijing.  Dette er bl.a. de offisielle papirer på at Tale er hittebarn, at det er barnehjemmet som har hatt omsorgsansvaret, Tales fødselsattest, legejournal, og en bekreftelse på at barnehjemmet har overdratt omsorgsansvaret til oss.  Deretter dro vi tilbake til Adopsjonskontoret og hentet Adopsjonssertifikat og Tales kinesiske pass.  Så nå er alt det papirmessige på plass (endelig) og vi har offisielt foreldreansvar fra og med 22. februar.

Deretter kunne vi dra på sightseeing, men nå var Tale trøtt, og sovnet i bilen.  Vi dro til et sted som heter Eastlake, som er et rekreasjonsområde nært Wuhan.  Det er visstnok kinas største innsjø, med 88 kvadratkm karpe- og perlemuslingfylt innsjø.

Men det var ganske kjølig, så vi ble ikke så lenge.  Vi burde sikkert fått med oss noen flere severdigheter, men hadde også behov for å spise litt, samt å handle noen flere klær til Tale, og litt proviant til reisen i morgen.  Vi ble dermed kjørt til det senteret Børge og jeg besøkte i går, og dro opp til 6. etasje.  Men det var ikke like enkelt nå, med fire "store" og en barnevogn, blant alle kineserne og de små bordene, og alt bråket.  Men til alt hell, det var masse restauranter i 7. etasje òg, som var både roligere, renere og mer passende for storfamilien.  Vi gikk inn og satte oss på den første og beste, og der var det full middagsbuffét med alt tilbehør for kr. 58,- pr. person inkl. drikke.

Så var det handling av dette og hint, litt småtteri, men det var egentlig ganske dyrt der, og det meste var veldig "straighte" ting uten noe lokalt særpreg.  Så det morsomste var at det var innendørs tivoli der!  Karusell og radiobiler og mye moro for ungan.

Men slitsomt!  Etter å ha vært på farten siden 10 i morges dundret vi hjem i taxi kl 17.  Sen middag, før vi pakket Tale i senga og deretter pakking for retur til Beijing.  Men en ting er sikkert:  Tale er en fantastisk unge!  I hele dag har hun vært smørblid, hun peker og smiler og ler, hermer og shower.  Og ved middagsbordet i dag sa hun "mamma" for første gang!  Gjett om det falt i god jord!

I morgen tidlig må vi kjøre herfra kl 0830 for å dra tilbake til Beijing.  Der venter den store muren, den Norske ambassaden, og HJEMREISEN:  Vi begynner sånn smått å lengte hjem nå.  Det skal bli utrolig godt å komme tilbake i rytme i (for oss) vante omgivelser.

Siden det er reisedag i morgen, og tilhørende stress, blir det neppe noen oppdatering til weben.  Og når vi kommer til Beijing er jeg usikker på hvor god nettilgang det er på hotellet.  Så kanskje dette er siste oppdatering.  Vi får se.  God natt!
.  

26. februar - retur til Beijing

I dag måtte vi stå opp grytidlig, for å rekke returflyet til Beijing. Det er over en time å kjøre til flyplassen, vi regnet med å bruke en del tid på innsjekking, prekivering av bagasje, passkontroll etc og hadde derfor avtalt avreise 08:30.  Det holdt hardt, men 08:45 var vi avgårde, og kl 09:55 var vi fremme.

Må bare informere om at innenrikstrafikken er utrolig ineffektivt håndtert.  Ved innsjekking måtte vi vise billetter og pass, og fikk boardingkort i retur.  Deretter måtte vi vise boardingkort, billetter og pass ved håndbagasjekontrollen. Deretter satt vi og ventet litt. Så var det klart for avgang.  Mellom avgangshallen og korridoren måtte vi vise boardingkortene.  Så gikk vi bortover korridoren til den slusa som gikk ned mot flyet.  Der måtte vi frem med boardingkortene, og en dame rev av en flik av hver billett, og talte oss grundig før vi slapp videre.Og tror du sannelig ikke det sto tre vakter nederst i "armen" ut til flyet og rev av enda en stubb av billettene.  Helt utrolig!

Tale sovnet selvsagt akkurat to minutter før vi kom frem til flyplassen, så det var litt styr mens vi prøvde å legge henne i vogna uten å vekke henne.  Særlig!  Så da vi omsider var kommet inn i flyet, prøvde vi å få henne til å sovne igjen, men nå var det så mye spennende å plukke på, og Ebba og Børge holdt på med noe veldig interessant, og det gjorde sannelig alle de andre passasjerene også, så det var jo ikke måte på hvor uaktuelt det var å sove nå.  Vi ga opp, og flyturen forløp helt knirkefritt.  Og med det samme hjulene touchet rullebanen sovnet Tale - helt uten forvarsel.  Hun satt på fanget mitt med beltet på, så lente hun seg bak mot armen min, og deretter sov hun.  Så nå ble det nok et runde hvor vi prøvde å ikke vekke henne mens vi gikk for å hente bagasjen.  Jeg sto og holdt den lille sovende, Børge plukket kolli etter kolli fra bagasjebåndet, og mens melkesyra virkelig begynte å verke i armene mine, ble det klart at det ikke kom noe mer bagasje, og at barnevogna ikke hadde vist seg.  Jippi!

Det ordnet seg til slutt (det var et eget bånd for spesialbagasje) og vel ute møtte vi de andre som kom fra Hunan provinsen, og nå er vi på hotellet i Beijing og venter på middag.  Tale sitter så fint på senga bak meg og leker med klossene sine, mens Ebba og Børge sloss.  Flotte unger.

Og så avsluttet Ebba og Tale dagen med et skumbad i badekaret.  Det var svært vellykket!


27. februar - The Great Wall

En ikke helt optimal start på dagen i dag.  Avreisen fra hotellet var kl 0930 og kl 0929 var vi ferdige med frokosten.  Men så måtte vi jo opp på rommet for å hente klær og vogna og kle på Tale, og varme litt nistemelk og et par andre småting, så jeg ga den ene guiden beskjed at vi måtte opp for å hente noe og ville bli noen minutter forsniket.

Ungene var kjapt ferdige, og sa at de ville gå i bussen, og jeg sa til Ebba "Husk å ikke kjør før vi har kommet da!"  Omsider (jeg skal ikke nevne navn men "noen" var veldig trege) kom vi ned og ut i resepsjonen, og der satt Børge helt alene, og sa med sørgmodig mine "Bussen har kjørt, de andre har reist!"  "Og hvor er Ebba, da?" spurte jeg.  "Vet ikke" var svaret.  Jet stormet ut, og kunne akkurat se bussen kjøre ut på veien, så jeg stormet etter og praiet en taxi.  Ikke like kult å rope "Follow that bus!", ihvertfall ikke når sjåføren ikke kan et ord engelsk.  Jeg pekte og gestikulerte og fikk Ingrid og Børge buksert inn i bilen, og vi satte avgårde og klarte faktisk å ta igjen bussen og kjøre opp på siden av den.  Ingrid vinket og hoiet og fikk kontakt med en av med-adoptantene, og så svingte bussen til venstre i krysset, mens drosjen fortsatte rett frem, min ivrige peiving til tross.  Sjåføren fosset i vei på kinesisk, jeg ropte på halvt engelsk og halvt norsk, og etter en halv kilometer skjønte han at han skulle snu.  Selve snuoperasjonen tok selvfølgelig en evighet, og jeg var alvorlig redd for at vi hadde mistet bussen.  Heldigvis hadde bussen stoppet like etter krysset, så vi kom oss om bord, og fant Ebba sittende stille og alene på andre rad. "Æ trudde dokker satt i den andre bussen" sa hun.

Etter å ha tråklet oss ut av Beijing sentrum, tok vi et obligatorisk stopp på perlefabrikken, (jeg satt i bussen med en sovende Tale på fanget, så jeg kan egentlig ikke uttale meg særlig om denne severdigheten, eller kanskje ikkefulltsåseverdigheten) kom vi etter ca 5 kvarter frem til den store muren.

Den er svær, bred og til tider veldig bratt.  Jeg hadde sånn smått begynt å sysle med tanken om å bli verdens første til å gå hele den kinesiske mur på rulleskøyter, men etter å ha gjort litt on-site undersøkelser har jeg satt fra meg den idéen.  Vi gikk en tur opp til det første tårnet, og det var 364 trappetrinn, og de fleste var veeeldig høye og veeldig ujevne og slitte.  Flott utsikt, masse spennende og dyre souvenirer å få kjøpt, og et minne å ta med seg.  Og i følge den avdøde formann Mao kan jeg nå med rette kalle meg en mann!

Ganske imponerende stykke arbeid, datidens hjelpemidler til tross.  Jeg visste heller ikke at det har vært tre generasjoner mur, den første så tidlig som år - 230.  Men jeg kan ikke annet enn tenke at hele prosjektet sannsynligvis må ha vært helt bortkastet i forhold til det opprinnelige formålet.  Da siste generasjon mur ble igangsatt av Ming-dynastiet, var poenget å holde Hunnerne ute. Og da den sto ferdig rundt år 1640 etter nesten 300 års sammenhengende arbeid så hadde halvparten av Hunnerne migrert vestover, og den andre halvparten var assimilert inn i kina.  Så etter at den sto ferdig har den egentlig ikke vært til nytte, annet enn i et par trefninger mot japsene i nyere tid.  Og det foregikk rundt et par av befestningene i Beijing-området som utgjør kanskje 2% av den samlede murens lengde. Guiden sa også at det stort sett jobbet mellom 6000 og 7000 arbeidere på muren. Så da har vi det sørgelige faktum at ca 2.000.000 årsverk (og datidens årsverk var nok ikke noen sølle 37-timers uker!) og noen tusen menneskeliv gikk med for å gi kineserne en ørliten edge i to korte trefninger mot japanerne.  Jaja.

Også ellers har det vært en fin dag i dag.  Det er planlagt tur til Zoologisk hage i morgen, men vi skal heller prøve å få sneket oss til et av "gråmarkedene" i Beijing.  Vi har jo store ambisjoner om å handle mye, men så langt har det blitt heller skralt.  Vi krysser fingrene.

Og ja, Tale har vært helt eksemplarisk i dag, og har utvist et strålende humør i de aller fleste situasjoner.

 

28. februar - Silkemarkedet

I dag var vi på det berømte Silkemarkedet i Beijing.  Ja, etter frokosten da, selvsagt.
Dette er gråmarkedet i Beijng og var inntil nylig et utendørs marked med tilhørende boder og styr, som ble stengt etter politiisk inngripen rundt nyttår.  (Det er ikke en stavefeil, det var politiet som grep inn!)  Men kremmerne har slått sine kloke hoder sammen, og akkurat som de narkomane i Oslo funnet seg et nytt sted å være.

Vi var veldig skeptiske, og så for oss noe a-la Cashba'en i Tunisia, så vi ble positivt overrasket over at den "hemmelige" markedsplassen var et helt ålreit 6 etasjes kjøpesenter.  Riktignok var ikke interiøret all verden, bodene var stort sett veldig små, tildels provisoriske og tjente både som lagerrom, utstilling og forhandlingsplass (les: boksering), men det var varmt og lyst og rulletrappene gikk både opp og ned, og i øvste våningen var det en diger kafeteria for slitne shoppinglegger.  Ikke traff vi noen skurker eller lommetyver heller, så alt i alt var det en veldig positiv affære.

Men det ble mye vandring rundt, og ikke så veldig mye handling.  Problemet med å handle her er at hvert kjøp tar usannsynlig langt tid, hvis man skal ha noen som helst forhåpning om å lande en bra deal.  Det tar nemlig mange og lange forhandlinger, gjerne over flere økter for å komme i mål.  Og selgerne er selvsagt et par hakk hvassere enn noen sidrumpa nordmann.  Det er jo som et våpenkappløp.  Når kjøperne skjønner at de kan prute til halvparten av utgangsprisen, går selgerne til tregangern.  Etterhvert som kjøperne blir obs på det, går selgerne til firegangern, og sånn fortsetter det.

Vi endte stort sett på ca 20% av utropspris, og det er sannsynligvis dobbelt så mye som "nødvendig".  Men man lærer, og jeg tror vi har fått til et par bra handler i dag.  Til og med Børge fikk ordnet seg en høvelig pris på noen kule t-skjorter.

Men etter en 4-5 timer i et sånt miljø blir man utrolig slitne, og mister litt av "gnisten" i prutinga.  Og så var Børge litt småklein i magen, så vi avsluttet og praiet en drosje tilbake til hotellet.  Halvveis tilbake, ruller Børge ned vinduet, hiver hodet ut og spyr metervis bortetter asfalten.  Bad news!  Jeg ga sjåføren en god slump ekstra for den ekstra utvendige bilvasken han måtte belage seg på å ta, og så fikk vi Børge i seng.  Han er ikke i god form, og har spydd 5 ganger til utover kvelden.
1000-kroners spørsmålet er jo nå om det er en smittsom eller matrelatert affære.  Vi venter i spenning....

Vi har alliert oss med et par fra Sandefjort for morgendagen.  Da blir gutta hjemme og passer barna, mens jentene tar shoppingen i formiddagsøkta, og så bytter vi.  (Hvis vi er friske da!)

Men mest av alt gleder vi oss over at det nå er 1 dag igjen i Beijing, og i overmorgen bærer det hjemover igjen.  Å så godt det skal bli å sove i egen seng, og spise vår egen mat i vårt eget hus.  Home sweet home.


1. mars - Siste dag i Kina

Det som hele tiden har vært den planlagte Store Handledag ser ut til å gå i dass - bokstavelig talt.  Børge har hatt dobbelttømming jevnt og trutt i natt, men er litt bedre på morgenen i dag.  Hvorvidt dette skyldes at han ikke har noe mer å hurle, eller om han faktisk er på bedringens vei er ennå usikkert.  Vi vet jo heller ikke ennå om det er smittsomt eller matrelatert.

På toppen av det hele er Ingrid i dag sengeliggende med feber, surkling og vond hals.  Hun har vært plaget med hoste hele turen, noe vi har antatt er astmarelatert, men med dagens utvikling kan det jo også være snakk om bronkitt eller i verste fall en lett lungebetennelse.

Selv har jeg noe gruff i halsen, men heldigvis er både Ebba og jeg feberfrie enn så lenge.  Så jeg vet ikke hva som blir resultatet.  Hvis Børge faktisk er på bedringens vei, og anfallet var matrelatert, så går det nok greit.  Ingrid får bare hangle med oss på turen i morgen.  Men det er fortsatt en risiko for at det kommer 5 syke og slitne hjemreisende på onsdag.

De som møter opp på flyplassen får se.  Dette er uansett den aller siste oppdatering av weben.  Vi sees snart.